Ordet Foundation
Del denne siden



den

WORD

DECEMBER 1908


Copyright 1908 av HW PERCIVAL

MOMENTER MED VENNER

Hvorfor er det noen ganger sagt at Jesus var en av menneskets frelser og at folkene fra antikken også hadde sine frelser, i stedet for å si at han var verdens Frelser som det er holdt av hele kristenheten?

Uttalelsen skyldes flere årsaker. Noen gir uttalelsen fordi de har hørt den kommet av andre; noen, som er kjent med antikkenes historie, fordi eldgamle historier registrerer det faktum at de har hatt mange frelsere. Frelser fra forskjellige folkeslag skiller seg ut etter behovene til menneskene de kommer til, og den spesielle tingen de skal reddes fra. Dermed så det ut til at en frelser redde folket fra en pest, eller hungersnød, eller fra invasjoner av en fiende eller villdyr. En annen frelser syntes å frigjøre menneskene han kom fra villmann for å lære dem språk, kunst og vitenskap som er nødvendig for sivilisasjonen, eller for å opplyse deres sinn og forståelse. Alle som har lest noe av de religiøse systemene i verden, vil tydelig se at frelserne dukket opp hundrevis eller tusenvis av år før datoen da Jesus sies å være født.

Hvis Jesus sies å være verdens frelser av hele kristenheten, ville en slik erklæring være et manifest av uvitenhet og arroganse for all kristenhet, men heldigvis for kristenheten er det ikke slik. Spesielt i de sene årene har den vestlige verden blitt og blitt bedre kjent med historien og skriftene til andre folkeslag, og en mer vennlig følelse og godt felleskap blir vist til andre raser og deres tro. Den vestlige verden har lært å verdsette visdomslagrene som finnes i de litterære skattene til eldgamle folk. Den gamle ånden til noen få mennesker som er valgt av Gud eller selvvalgt for å bli frelst fra utallige fortidstall har forsvunnet, og i stedet kommer en anerkjennelse av rettferdighet og alle rettigheter.

 

Kan du fortelle oss om det er noen som feirer sine frelseres fødsel på eller rundt den tjuefemte dagen i desember (da solen er sagt å komme inn i skiltet Stenbukken?

Den tjuende dagen i desember var en tid med stor glede i Egypt, og det ble holdt en festival til ære for bursdagen til Horus. Blant ritualene og seremoniene som er foreskrevet i de hellige bøkene i Kina, følges festivalen for andre gamle religioner nøye. Den siste uken i desember, ved vintersolverv, er butikkene og banene stengt. Religiøse høytideligheter blir deretter feiret og kalles festivalene for takknemlighet til Tie Tien. Den persiske Mithras ble kalt formidleren eller frelseren. De feiret bursdagen hans den tjuefemte desember under store gleder. Det ble erkjent at solen på den tiden står stille og deretter begynner å vende tilbake nordover etter hans lange opphold i sør, og det sies at førti dager ble satt av til takksigelse og offer. Romerne feiret den tjuefemte desember med en stor festival til ære for Bacchus, ettersom det var på den tiden at solen begynte sin retur fra vintersolverv. I senere tider, da mange persiske seremonier ble introdusert i Roma, ble samme dag høytidelig som en festival til ære for Mithras, solens ånd. Hinduene har seks påfølgende festivaler. Den tjuefemte desember dekorerer folk husene sine med kranser og forgylt papir og gir universelt gaver til venner og slektninger. Så det vil bli sett at på denne datoen også folkene i antikken tilbad og gledet seg. At det var på tidspunktet for vintersolverv kan ikke være rene ulykker eller tilfeldigheter. Det er langt mer rimelig å anta at innenfor alle de tilsynelatende tilfeldighetene fra fortiden, er det en underliggende sannhet av dyp mystisk betydning.

 

Det er sagt av noen at Kristi fødsel er en åndelig fødsel. Hvis dette er slik, hvorfor er det at julen feires for den fysiske kroppen ved å spise og drikke, på en materiell måte, som er motsatt av vår oppfatning av åndelighet?

Årsaken til dette stammer fra de kristne i de første århundrene. I deres forsøk på å kvadrere sine læresetninger med hedningene og hedningenes tro, innlemmet de festivalene til dem i sin egen kalender. Dette svarte på et dobbelt formål: det tilfredsstilte folks skikker og førte til at de antok at tiden skulle være hellig for den nye troen. Men ved å vedta festene og festivalene, var ånden som fikk disse til å gå tapt, og bare de mest brutale symbolene som ble bevart blant nordmennene, Druidene og Romerne. Vilde orgier ble overrakt og full lisens var tillatt; gluttony og drukkenskap hersket i løpet av den tiden. Hos de første menneskene var årsaken til deres glede på grunn av at de anerkjente at Solen hadde passert det laveste punktet i hans tilsynelatende kurs, og fra tjuefemte desember begynte hans reise, noe som ville føre til at våren kom tilbake og ville reddet dem fra vinterens kulde og øde. Nesten alle våre observasjoner i sesong av jul har sitt opphav hos de gamle.

 

In 'Øyeblikk med venner,' av Vol. 4, side 189, det sies at jul betyr "Fødselen til den usynlige lyssolen, Kristusprinsippet," som, mens den fortsetter, "Bør fødes i mennesket." Hvis dette er tilfelle, følger det da at den fysiske fødselen til Jesus også var den tjuefemte desember?

Nei, det følger ikke så. Faktisk står det i “Øyeblikk med venner” ovenfor referert til at Jesus ikke er den fysiske kroppen. At det er et distinkt legeme fra det fysiske - selv om det er født gjennom og fra det fysiske. Det er angitt hvordan denne fødselen er laget, og det skilles mellom Jesus og Kristus. Jesus er et legeme som sikrer udødelighet. Faktisk oppnås ikke udødelighet av noen enkeltpersoner før Jesus eller det udødelige legeme er født for ham. Det er dette udødelige legemet, Jesus, eller med hvilket som helst navn det ble kjent for de eldgamle, som er menneskets frelser og ikke før han ble født ble han frelst fra døden. Den samme loven holder godt i dag som den gjorde da. En som dør har ikke blitt udødelig, ellers kunne han ikke dø. Men en som er blitt udødelig, kan ikke dø, ellers er han ikke udødelig. Mennesket må derfor oppnå udødelighet før døden, ellers reinkarnere og fortsette å reinkarnere, til han blir frelst fra døden av sin udødelige kropp Jesus. Men Kristus er ikke et legeme, som Jesus er. For oss og for oss er Kristus et prinsipp og ikke en person eller kropp. Derfor er det blitt sagt at Kristus må bli født innenfor. Dette betyr for dem som ikke er udødelige, at deres sinn blir opplyst av tilstedeværelsen av Kristus-prinsippet og at de er i stand til å forstå tingenes sannhet.

 

Hvis Jesus eller Kristus ikke levde og underviste slik han skulle ha gjort, hvordan er det da at en slik feil kunne ha rådet i så mange århundrer og burde seire i dag?

Feil og uvitenhet råder inntil de er erstattet av kunnskap; med kunnskap forsvinner uvitenhet. Det er ikke plass til begge deler. I mangel av kunnskap, det være seg materiell eller åndelig kunnskap, må vi godta fakta som de er. Å ønske at fakta skal være annerledes, vil ikke endre dem. Det er ingen fakta i historien om Jesu eller Kristi fødsel. Begrepene Jesus og Kristus eksisterte århundrer før den anerkjente fødselen. Vi har ingen oversikt over et slikt vesen på det tidspunktet han sies å være født. At en som hadde levd - og som hadde forårsaket en slik forstyrrelse og anerkjennelse som en viktig karakter - burde blitt ignorert av historikerne i den perioden, er absurd. Kongen fra Herodes sies å ha fått mange spedbarn til å bli drept for å sørge for at ”det lille barnet” ikke skulle leve. Pilatus sies å ha dømt Jesus, og Jesus sies å ha reist seg etter korsfestelsen. Ingen av disse ekstraordinære hendelsene er blitt registrert av historikere fra den tiden. Den eneste posten vi har, er den som finnes i evangeliene. I møte med disse fakta kan vi ikke påstå at den anerkjente fødselen er autentisk. Det beste som kan gjøres, er å gi den en plass blant verdens myter og legender. At vi fortsetter med feilen vår angående antatt fødsel og død av Jesus, er ikke rart. Det er et spørsmål om skikk og vane hos oss. Feilen, hvis det er en feil, ligger hos de tidlige kirkefedrene som fremsatte kravet om og etablerte dogmen om Jesu fødsel og død.

 

Mener du å si at kristendommens historie er bare en skikkelse, at Kristi liv er en myte, og at i nesten 2,000 år har verden trodd på en myte?

Verden har ikke trodd på kristendommen på nesten 2,000 år. Verden tror ikke på kristendommen i dag. Kristne selv tror ikke nok på Jesu lære til å leve en hundreledel av dem. Kristne, så vel som resten av verden, er imot Jesu lære i deres liv og virke. Ingen eneste lære av Jesus overholdes fullt ut av kristne. Når det gjelder forskjellen mellom fakta og fabel, har vi nevnt at det ikke er noen fakta om Jesu historiske fødsel og liv. Fabel og myte holdes av mange kristne for å være grunnlaget for hedenske religioner, men den kristne troen er i samme klasse. Faktisk har den kristne religionen faktisk mindre grunnlag enn mange av de store religionene i verden har. Dette betyr ikke at kristendommen er falsk, og heller ikke at alle religioner er usanne. Det er et gammelt ordtak at innenfor hver mytos er det logoer. En myte er en fortelling som inneholder en dyp sannhet. Dette gjelder kristendommen. At så mange har blitt dratt nytte av i den tidlige historien og i vår tid av troen på Jesu liv og frelse kraft, må ha en viss hemmelig kraft; her ligger styrken. Utseendet til enhver stor lærer eller undervisning er i henhold til en viss lov, sykleloven eller årstider. Tidspunktet for den anerkjente Jesu fødsel var syklusen eller sesongen for forkynnelsen og utviklingen av en nylig avslørt sannhet. Vi tror at omtrent på det tidspunktet var det blant menneskene en som oppnådde udødelighet, fødselen av et Jesuskropp som allerede er referert til, at han etter å ha oppnådd dette ga ut undervisning om udødelighet til dem som han anså som i stand til å motta og forstå det, og at det samlet rundt ham et antall som ble betegnet som hans disipler. At det ikke er noen historie om dette, skyldes at han ikke ble kjent for menneskene som var ukjente med mysteriet om det udødelige livet. Da han ble igjen og lærte disiplene sine en tid, forlot han deretter, og læren hans ble kunngjort av disiplene. Årsaken til utholdenheten i troen på Kristus og hans lære er at det i mennesket er en underliggende overbevisning om muligheten for hans udødelighet. Denne latente troen kommer til uttrykk i læren som kirken forvrengt til sin nåværende form.

En venn [HW Percival]