Ordet Foundation
Del denne siden



den

WORD

NOVEMBER 1907


Copyright 1907 av HW PERCIVAL

MOMENTER MED VENNER

Den kristne sier at mennesket har kropp, sjel og ånd. Teosofen sier at mennesket har syv prinsipper. Med noen få ord, hva er disse syv prinsippene?

Teosofen ser på mennesket fra to ståsteder. Fra den ene er han dødelig, fra den andre er han udødelig. Den dødelige delen av mennesket består av fire forskjellige prinsipper. For det første den fysiske kroppen, som er bygd opp fra faste stoffer, væsker, luft og ild, som til sammen er materialet i det fysiske legemet. For det andre, linga sharira, som er formen eller designlegemet til det fysiske. Denne formlegemet er av eter, en mindre foranderlig sak enn den fysiske som hele tiden skifter. Design- eller formlegemet er prinsippet som støper den uformede maten til faste stoffer, væsker, gasser og lys som tas inn i kroppen, og som bevarer sin form gjennom hele livet. For det tredje er prana, eller livets prinsipp. Dette livsprinsippet får formlegemet til å utvide seg og vokse, ellers vil formen alltid være den samme. Etter livsprinsippet holdes matene i den fysiske kroppen i konstant sirkulasjon. Livsprinsippet river ned og sluser av det gamle og erstatter det i form med den nye saken. Dermed blir den gamle fysiske ført bort og erstattet med ny fysisk materie, og livsstoffet er bygget inn i en fysisk kropp, og at den fysiske kroppen får form og holdes sammen av design- eller formlegemet. For det fjerde er kama, prinsippet om lyst. Begjær er det turbulente trangdyret hos mennesker. Det er de iboende instinktene og dyretendensene hos mennesket, og det bruker og gir retning til livet og formen til den fysiske kroppen. Disse fire prinsippene utgjør den delen av mennesket som dør, skilles, går i oppløsning og går tilbake til elementene det trekkes fra.

Den udødelige delen av mennesket er tredelt: Først manas, sinnet. Sinnet er det særegne prinsippet som gjør mennesket til et menneske. Sinnet er resonneringsprinsippet i mennesket, det som analyserer, skiller, sammenligner, som identifiserer seg og anser seg som atskilt fra andre. Den forenes med lyst og i løpet av det fysiske livet blir det tenkt å være av seg selv. Sinnelige grunner, men lysten ønsker; instinktene higer etter, i motsetning til hva fornuften tilsier. Fra kontakt med sinnet og ønsket kommer alle våre opplevelser i livet. På grunn av kontakt med sinn og lyst har vi menneskets dualitet. På den ene siden en trang, rasende, frodig brute; på den andre et rimelig, fredselskende vesen hvis opprinnelse er guddommelig. Sinnet er prinsippet der naturens ansikt forandres; fjell er jevnet, bygd kanaler, himmeltårnende strukturer hevet og naturkreftene utnyttet og drevet til å bygge opp sivilisasjoner. Den sjette, buddhi, er den guddommelige sjelen, prinsippet som kjenner og føler seg å være i andre og andre i seg selv. Det er prinsippet om ekte brorskap. Det ofrer seg selv for at all natur kan bli reist i høyere grad. Det er kjøretøyet den rene ånden fungerer gjennom. Syvende, atma, er selve ånden, ren og ufil. Alle ting forenes i det, og det er det gjennomgripende prinsippet gjennom og om alle ting. Sinn, sjel og ånd er de udødelige prinsippene, mens det fysiske, formen, livet og ønsket er dødelig.

Den kristne inndelingen av mennesket i kropp, sjel og ånd er slett ikke klar. Hvis man med kropp menes den fysiske formen, hvordan kan man da gjøre rede for det separate liv, den permanente formen og dyret i mennesket? Hvis det med sjel menes det som kan gå tapt eller kan bli frelst, krever dette en annen forklaring enn den kristne. Kristen bruker sjel og ånd og synonymt, og han ser ut til å være verken i stand til å definere sjel og ånd eller å være i stand til å vise forskjellen mellom hver. Teosofen ved sin syvfoldige klassifisering gir mennesket en forklaring på mennesket, som i det minste er rimelig.

 

I noen få ord kan du fortelle meg hva som skjer ved døden?

Død betyr at den fysiske kroppen skilles fra dens design, eller formlegeme. Når døden nærmer seg, trekker eterkroppen seg fra føttene og oppover. Da forlater sinnet eller egoet kroppen gjennom og med pusten. Pusten i avgang stopper livet, forlater formlegemet, og formlegemet stiger opp fra brystet og ruller vanligvis ut av det fysiske fra munnen. Ledningen som hadde koblet det fysiske med sin form kropp er snappet, og døden har funnet sted. Det er da umulig å gjenopplive den fysiske kroppen. Ønskeprinsippet kan holde det sanselige sinnet i trelldom en tid, hvis det sinnet i løpet av livet har tenkt på sine ønsker som seg selv, i hvilket tilfelle det forblir hos dyrets ønsker inntil det kan skille mellom seg selv og dem, så vil det går over i den ideelle hvile- eller aktivitetstilstanden som samsvarer med dens høyeste tanker, underholdt av den mens du bor i den fysiske kroppen. Der blir den liggende til hvileperioden er mot slutten, deretter vender den tilbake til jordlivet for å fortsette arbeidet fra det punktet der det ble stengt.

 

De fleste spiritualistene hevder at i deres seanser vises de avgitte sjelene og snakker med venner. Teosofene sier at dette ikke er tilfelle; at det som er sett, er ikke sjelen, men skallet, spøkelset eller lystkroppen som sjelen har forkastet. Hvem er riktig?

Vi anser uttalelsen fra teosofen for å være den mer korrekte, fordi enheten som man kan snakke med ved en seance bare er et ekko av det som ble foretatt av enhetens tanke i løpet av livet, og en slik samtale gjelder materielle ting, mens den guddommelige delen av mennesket ville snakke om åndelige ting.

 

Hvis menneskenes sjel kan bli holdt en fange etter døden av sin lystkropp, hvorfor kan ikke denne sjelen komme til syne og hvorfor er det feil å si at det ikke ser ut og snakker med sitterne?

Det er ikke umulig for menneskesjelen å dukke opp ved seanser og snakke med venner, men det er svært usannsynlig at det gjør det, fordi "sitterne" ikke vet hvordan de kan fremkalle den midlertidige fangen, og fordi en slik opptreden enten måtte innkalles av en som vet hvordan, eller ellers etter den intenst ønsket fra en som lever så vel som av den utsatte menneskesjelen. Det er feil å si at utseendet er de bortkomne sjelene fordi menneskesjelen som ikke kan skille mellom seg selv og dens ønsker, vanligvis går gjennom en metamorfose som ligner på en sommerfugl for at den kan innse dens tilstand. Mens det er i denne tilstanden, er det ikke som kokongen. Den menneskelige sjelen som er i stand til sin egen vilje til å skille seg fra dyret, ville nekte å ha mer å gjøre med det dyret som forårsaker det en slik pine.

Årsaken til en så uvanlig forekomst som utseendet til en utsatt menneskesjel under en seanse, ville være å kommunisere med en tilstedeværende om visse emner, for eksempel som informasjon av spirituell betydning eller en filosofisk verdi for den som er mest berørt. Kommunikasjonene fra enhetene som maskerer seg under tittelen en eller annen forlatt person, skravler og praller om uviktige ting med en og annen spekulasjon i noen saker foreslått av en av møtene. Hvis våre bortkomne venner hadde gjort seg skyldige i en så drøssende samtale mens vi var i løpet av deres jordiske liv, ville vi som venner sørget for dem, men likevel burde vi vært tvunget til å ha fått dem plassert i et sinnssykt asyl, fordi det ville har vært tydelig på en gang at de hadde mistet tankene. Dette er bare det som har skjedd med vesener som dukker opp ved seanser. De har faktisk mistet tankene. Men ønsket som vi snakker om, forblir, og det er ønsket med bare en refleksjon av sinnet som det hadde vært forbundet med som dukker opp ved seansen. Disse opptredenene hopper fra et tema til et annet uten å vise grunn eller noen åpenbar klarhet i tanker eller uttrykk. Som de sinnssyke ser det ut til at de plutselig er interessert i et emne, men de mister plutselig motivet, eller forbindelsen til det, og hopper til et annet. Når man besøker et sinnssykt asyl, vil han møte noen unntakstilfeller. Noen få vil snakke lettvint om mange temaer av interesse, men når visse saker blir introdusert blir galningen voldelig. Hvis samtalen fortsettes lenge nok, vil punktet der de sluttet å være menneske bli oppdaget. Det er bare slik med spooks eller ønsket former som dukker opp ved seances. De gir ekko av de gamle instinktene og lengselen etter og etter jordelivet og uttrykker seg i henhold til de lengselen, men de faller alltid i nonsensisk skravling når andre saker blir introdusert som ikke passer til deres spesielle ønske. De har utspekuleringen av dyret, og vil, som dyret, leke om åkeren og krysse og gå over sporene sine for å unngå den som forfølger dem med påfølgende spørsmål. Hvis jakten utføres, tar den avdøde enten avskjed med spørsmålet fordi hans "tid er ute og han må gå", ellers vil han si at han ikke vet hvordan han skal svare på det han blir spurt. Hvis en diskarnert menneskesjel skulle vises, ville han være direkte og klar i uttalelsene sine, og det han sa ville være av verdi for den adresserte. Naturen til kommunikasjonen hans ville være av moralsk, etisk eller åndelig verdi, det ville ikke være av vanlige saker, som nesten alltid er tilfelle ved seanser.

 

Hvis skuespillene i seances er bare skjellene, spøkene eller lystkroppene, som er blitt fordømt av de menneskelige sjeler etter døden, hvorfor er det at de er i stand til å kommunisere med sitterne om et emne som kun er kjent for den berørte personen, og hvorfor er det at samme emne blir tatt opp igjen og igjen?

Hvis spooks eller ønsket former ble koblet i løpet av jordlivet med navnene som de hevder å være, er de klar over visse temaer, som i tilfelle av en gal, men de er bare automater, gjentar de om og om igjen det løse tanker og ønsker om livet. Som en fonograf snakker de ut hva som ble snakket inn i dem, men i motsetning til fonografen har de dyrets ønsker. Ettersom ønskene deres var forbundet med jorden, slik er de nå, men uten tilbakeholdenhet på grunn av nærværet av sinnet. Svarene deres blir antydet, og ofte indikeres det av spørsmålene som blir stilt til dem, og som de blir sett i spørsmannens sinn, selv om han kanskje ikke er klar over det. Som for eksempel kan man se et lys reflektert på brukerens hatt eller andre gjenstander som han kanskje ikke er klar over. Når spørsmålet blir informert om noe han ikke før har visst, anser han det for fantastisk og synes selvfølgelig at det bare kunne vært kjent av ham selv og informanten, mens det bare er refleksjonen som blir sett i spørsmålet eller ellers er det inntrykk av en forekomst forårsaket av ønske-form og gitt uttrykk når anledningen tillot det.

 

Faktumet kan ikke nektes at ånder noen ganger forteller sannheten, og gir også råd som, hvis de følges, vil føre til fordel for alle berørte. Hvordan kan teosofen, eller noe annet mot spiritualisme, benekte eller forklare disse fakta?

Ingen teosofer eller andre som respekterer sannheten prøver noen gang å benekte fakta, heller ikke å unngå sannheten, og heller ikke ville han forsøke å skjule fakta eller å forklare dem bort. Anstrengelsene for enhver sannhetselskende person er å komme til fakta, ikke å skjule dem; men hans forkjærlighet for fakta krever ikke at han aksepterer påstandene om en urimelig person, eller en spookes, eller skallets eller elementære, som maskerer seg ved en seance som en kjær forlatt venn, som sanne. Han lytter til påstandene som er fremsatt, og beviser deretter påstandene å være sanne eller usanne ved de fremlagte bevisene. Fakta beviser seg alltid. Av deres munn viser helgener seg å være hellige, filosofer å være filosofer; snakk om urimelige mennesker viser dem å være urimelige og spooks bevise seg å være spooks. Vi tror ikke at teosofene er motstandere av fakta om spiritualisme, selv om de benekter påstandene fra de fleste spiritualister.

Den første delen av spørsmålet er: forteller "ånder" noen ganger sannheten. Det gjør de — noen ganger; men det gjør den hardeste kriminelle for saken. Forutsatt at det ikke er gitt noe særlig eksempel på sannheten som er uttalt av en "ånd", vil vi våge å si at sannheten eller sannhetene som er sagt av det noen mennesker vil insistere på å kalle "ånder" er av vanlig karakter. Slik som for eksempel som en uttalelse om at du i løpet av en uke vil motta et brev fra Mary eller John, eller at Maria vil bli syk, eller bli frisk, eller at en eller annen lykke kommer til å komme, eller at en venn vil dø, eller at en ulykke vil inntreffe. Skulle noe av disse tingene være sant, ville det bare vise at en enhet - enten den er av høy eller lav karakter - er i stand til en finere sanselig oppfatning enn den samme, hvis den blir inkarnert. Dette er slik at hver kropp oppfatter på det planet det fungerer. Mens man lever i en fysisk kropp, oppfatter man materielle ting gjennom de fysiske sansene; og hendelser oppfattes bare når de inntreffer, for eksempel å bli forkjølet, falle, eller motta et brev eller møte med en ulykke. Men hvis man ikke er begrenset til den fysiske kroppen og fortsatt har sansene, virker sansene på flyet ved siden av det fysiske, som er det astrale. En som fungerer på astralplanet kan oppfatte hendelser som skjer der; utsiktspunktet i astralplanet er fra et høyere grunnlag enn det fysiske. Således kan for eksempel tanken eller den positive intensjonen til en å skrive et brev bli sett av en som er i stand til å se en slik intensjon eller tanke, eller en forkjølelse kunne forutsies med sikkerhet ved å se tilstanden til det astrale legemet til den som ville ha det. Noen ulykker kan også spås når årsakene til dem er satt i gang. Disse årsakene er alltid i tankene eller handlingene til mennesker, og når en årsak blir gitt, følger resultatet. For å illustrere: hvis en stein kastes i lufta, kan man forutsi fallet lenge før den berører bakken. I henhold til kraften den ble kastet med og oppoverbuen, kan kurven for dens nedstigning og avstanden den vil falle nøyaktig forutses.

Enheter som fungerer på astralplanet kan dermed se årsakene etter at de er generert og kan forutsi en hendelse med nøyaktighet fordi de i astralen kan se hva som vil oppstå i det fysiske. Men en morder kan se stigningen på en stein og forutsi sin nedstigning ganske så virkelig som en helgen eller en filosof. Dette er av materielle ting. Rådene som gis for hvordan man kan unngå en ulykke, beviser ikke at den er gitt av en udødelig sjel. En skurk kan gi beskjed om en forestående ulykke så nøyaktig som en vismann. Enten kan råde en som står i veien for en synkende stein og forhindre hans skade. Så kanskje en galning. Det kan spørres hvordan slike råd kan gis av en spook, hvis en spook er uten sinn. Vi vil si at en spook er blottet for sinnet i samme forstand at en håpløst sinnssyk mann er blottet for sinnet. Selv om han mister kunnskapen om sin identitet, er det en liten refleksjon som er implantert på ønsket, og det blir igjen med ønsket. Det er denne refleksjonen som gir sansens sans i visse tilfeller, men det må huskes at selv om skallet har mistet tankene om at dyret forblir. Dyret har ikke mistet sin utspekulering, og utspekuleringen av dyret med inntrykk av sinnet gjør det mulig å følge visse tilfeller, for eksempel de som allerede er innstilt, hendelsene som skjer i riket der det fungerer. Fakta gjenspeiles deretter i seg selv, da et bilde kan gjenspeiles av et speil. Når en hendelse reflekteres i lyskroppen, og dette bildet er forbundet med eller relatert til en av sitterne ved seansen, svarer spoken eller skallet til tankebildet som reflekteres på det og prøver å gi tanken eller inntrykket frem som et piano ville gi beskjed eller svare på personen som betjente nøklene. Når en sitter ved en seance har mistet eller feillagt noe, forblir dette tapet som et bilde i hans sinn, og dette bildet blir lagret som et gammelt minne. Bildet blir ofte oppfattet eller reflektert av lyskroppen eller spoken. Den reagerer deretter på bildet ved å fortelle den sittende at på et slikt tidspunkt gikk tapt en slik artikkel med verdi, eller at denne artikkelen kan bli funnet av ham, på stedet der han hadde satt den, eller hvor den var tapt. Dette er tilfeller der fakta er oppgitt og råd gitt, noe som viser seg å være riktig. På den annen side, der ett faktum er gitt, sies hundre usannheter, og der råd en gang er riktige, er det tusen ganger villedende eller skadelig. Vi sier derfor at det er bortkastet tid og skadelig å spørre og følge rådene til de avdøde. Det er et kjent faktum at alle mennesker som bytter på andres svakheter, som driver med spill eller spill, eller spekulasjoner på markedet, lar sine tiltenkte ofre vinne små summer, eller de vil smigre offeret på hans dyktighet i spekulasjoner. Dette gjøres for å oppmuntre offeret til å fortsette risikoen, men til slutt resulterer dette i fullstendig feil og ødeleggelse. Tilsvarende er tilfellet med mediums og spook chasers og fenomen Hunters. De små fakta som de finner sanne lokker dem til å fortsette sin praksis inntil de, som spekulanten, er i for dypt til å komme seg ut. Spookene tar kontroll og kan til slutt besette offeret fullstendig, og deretter følge fiasko og ødeleggelse. Statistikken over mediumskap og fenomensjegere vil bevise at disse uttalelsene er sanne.

En venn [HW Percival]